Akk, Sushi

Den stod der på armlenet av sofaen. En esk fra Deli De Luca med gjennomsiktig lokk. På skrå over boksen, to spisepinner i tre, rullet sammen med en papirbit. Jeg var nervøs. Jeg hadde ikke smakt sushi ennå.

Jeg visste jeg hadde litt press på meg. Sushi er denne retten Frp-velgere elsker å hate. Det er motsetningen til Grandiosa, vil jeg tro. Med en fjong og sminket fasade, skal det mye til for å holde dette imaget også etter en smak. Fiskeretten har jo møtt motbør her til lands, det skal sies. Smart Club var ikke særlig smart, og hadde kjøpt billig laks med fargestoffer. Fiskebitene så røde som leppestift, hadde inntill da ligget i deres frysedisk i mange år, i håp om å bli fredagssnack. Eller fredagssushi, som jeg går ut ifra at noen sa da retten ennå var ny. Sikkert for ti år siden, tenker jeg.

Ja, for det er dette med tiden. Det har tatt for lang tid, jeg innser det - jeg burde smakt denne retten for mange år siden. Men når skal jeg gutt i tyveårene kjøpe sushi egentlig? Som mellommåltid, vil noen kanskje si, men så er det ikke akkurat slik at 7-Eleven er noen mesterkokker, og jeg var usikker på om jeg hadde mage til å bare gå inn på Sumo å bare bestille sushi som take-away - ja, i dobbel forstand, forresten.

Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Men nå var jeg framme. Jeg hadde kjøpt en fin liten eske med sju biter sushi. Et lite beger med saus hadde de også lagt ved.

Nå stod det på det røde sofaarmlenet. Balanserte mellom min nysgjerrighet og skrekk. Nysgjerrighet fordi jeg ikke ante hva dette smakte. Skrekk fordi jeg var litt redd for å ikke like det - Redd for at mine smaksløker for det første ikke var ferdig utvokst, og at jeg følgelig egentlig ikke fortjente et slikt måltid. Dessuten ville en avvisning av denne retten bety at jeg hadde spist alt for mye mat av den lettvinte sorten: Grandiosa, hamburger, godt saltet biff, sterk saus. Jeg hadde mistet de små smaksløkene - de herlige små sjøre smaksløkene som sier om vinen har en flott aroma eller om at espressoens crema er under pari.

Men nysgjerrigheten tok til slutt overhånd og denne for meg, mystiske retten, ble til slutt prøvesmakt. Det er klart jeg burde hatt en kjentmann ved min side, for jeg ante ikke hvordan disse klumpene med ris, algeblader (?) og fisk skulle spises. Fortsatt har jeg noen spørsmål:
- Skal man sluke bitene hele eller skal man ta en bit?
- Hva er disse sure flakene av fisk/løk/kål som ligger i en dynge på siden?
- Må man dyppe bitene i sausen?
Og:
- Kan du sende saltet?

Akk, ungdommen nå til dags!

Tidligere Akk:
Akk, Facebook
Akk, gatemote i Harajuku
Akk, øremote